Himmelens krefter skal rokkes
‘Men straks etter de dagenes trengsel skal solen bli formørket og månen skal ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. ‘
Matteus 24:29
Dette verset er tatt ut i fra Jesu samtale med disiplene på Oljeberget i Jerusalem. Disiplenes spørsmål omhandlet tempelets ødeleggelse, Jesu komme, og tidsalders ende. Den samme samtale er for øvrig også gjengitt i Markus 13, og Lukas 21.
Solen skal bli formørket, månen skal ikke gi sitt skinn, og stjernene skal falle ned. Dette må vel være en beskrivelse av en fremtidig fysisk ødeleggelse av vår verden. Eller kan det ha en annen betydning?
Når vi skal forstå datidens tankegang og språkbruk er det til hjelp å se øvrige vers i bibelen som nytter seg av samme type ord og uttrykk. Da finner vi lignende uttrykk om sol, måne, stjerner osv. en rekke ganger i det gamle testamentet. Vi tar for oss noen eksempler:
Jesaja sitt syn om dom over Babel:
‘Utsagn om Babel, som Jesaja, Amos’ sønn, mottok i et syn. ‘
Jesaja 13:1
‘For himmelens stjerner og dens strålende stjernebilder skal ikke la sitt lys skinne. Solen er mørk når den går opp, og månen skinner ikke. Derfor vil jeg ryste himmelen, og jorden skal skjelve og fare opp fra sitt sted ved Herrens, hærskarenes Guds harme og på hans brennende vredes dag. Se, jeg egger mederne mot dem, de som ikke akter sølv og ikke har lyst til gull. Og med Babel, rikenes smykke, kaldeernes stolte pryd, skal det gå som da Gud omstyrtet Sodoma og Gomorra. ‘
Jesaja 13:10,13,17,19
Mederne var Israels fiender, og bodde i øvre del av dagens Iran. De seiret over Babylon i 539 f.Kr.
Beskrivelsen minner om det vi finner i Matteus 24, men her ser vi at det ikke var en total ødeleggelse av denne verden. Solen ble ikke ødelagt, månen skinner fortsatt, og jorden farte ikke opp fra sitt sted. Dette viser at sådan tale er billedlig. Jesaja beskriver en fysisk rokkende dom og handling, men bruker billedlig tale for å omtale den.
Esekiel beskriver denne hendelsen om Egypt rundt år 585 f.Kr:
‘I det tolvte året, i den tolvte måneden, på den første dagen i måneden, kom Herrens ord til meg, og det lød så: Menneskesønn! Stem i en klagesang over farao, kongen i Egypt, og si til ham: Du ville være en ung løve blant folkene, og så var du som sjøuhyret i havet. Du for fram i dine elver og gjorde vannet grumset med føttene og gjorde elvene mudret. ‘
Esekiel 32:1-2
‘Når jeg slokker deg, vil jeg dekke himmelen og kle dens stjerner i sort. Solen vil jeg dekke til med skyer, og månen skal ikke la sitt lys skinne. Alle skinnende lys på himmelen vil jeg kle i sort for din skyld, og jeg vil legge mørke over ditt land, sier Herren Herren. ‘
Esekiel 32:7-8
Igjen finner vi beskrivelser om både sol, måne og stjerner. Heller ikke her ble lysene på himmelen slukket, og den fysiske verden hadde ikke sin ende.
Er det da annerledes når Matteus 24 benytter seg av samme billedbruk? Det er ingen grunn til å tro det. Jesus bruker nettopp de samme uttrykk som hans tilhørere er kjent med fra skriftene for å beskrive en domskatastrofe i disiplenes samtid.
